Det renner ei elv, ei duvande flod, gjennom livet mitt.
Eg fylles av mildhet og fred når eg vasser i sivet ditt.
Og kvar gang eg våge å bade i deg blir eg heil og rein.
Og eg kjenner eit lindrande gys gå gjennom marg og bein.
Eg lurer no på - koffor bad'eg ikkje meir i deg?
Koffor, koffor, når eg kjenne det goda du gjer med meg?
Det kan nesten virka som om eg prøver å unngå deg.
Eg e fælen og redd for nåden og gleda du skjenker meg.
Forunderlig, forunderlig.
Det finnes ein brønn, ei kjelda til liv inni meg ein plass.
Kjærleik e navnet og blikket blir klart ved det minste glass.
Ja, kvar gang eg vågar å drikke det blir eg heil og rein.
Og eg kjenner et lindrande gys gå gjennom marg og bein.
Eg lurer no på - koffor drikk eg ikkje meir av deg?
Koffor, koffor, når eg kjenne det goda du gjer med meg?
Det kan nesten virka som om eg prøver å unngå deg.
Eg e fælen og redd for nåden og gleda du sjenker meg.
Forunderlig, forunderlig.
Eg vil trossa den motstand eg har mot å ta i mot det som e godt.
Det e'kkje lurt å gå rundt å sjå etter det som ein alt har fått.
Eg lurer no på - koffor bad'eg ikkje meir i deg?
Koffor, koffor, når eg kjenne det goda du gjer med meg?
Det kan nesten virka som om eg prøver å unngå deg.
Eg e fælen og redd for nåden og gleda du skjenker meg.
Forunderlig, forunderlig..
Eg fylles av mildhet og fred når eg vasser i sivet ditt.
Og kvar gang eg våge å bade i deg blir eg heil og rein.
Og eg kjenner eit lindrande gys gå gjennom marg og bein.
Eg lurer no på - koffor bad'eg ikkje meir i deg?
Koffor, koffor, når eg kjenne det goda du gjer med meg?
Det kan nesten virka som om eg prøver å unngå deg.
Eg e fælen og redd for nåden og gleda du skjenker meg.
Forunderlig, forunderlig.
Det finnes ein brønn, ei kjelda til liv inni meg ein plass.
Kjærleik e navnet og blikket blir klart ved det minste glass.
Ja, kvar gang eg vågar å drikke det blir eg heil og rein.
Og eg kjenner et lindrande gys gå gjennom marg og bein.
Eg lurer no på - koffor drikk eg ikkje meir av deg?
Koffor, koffor, når eg kjenne det goda du gjer med meg?
Det kan nesten virka som om eg prøver å unngå deg.
Eg e fælen og redd for nåden og gleda du sjenker meg.
Forunderlig, forunderlig.
Eg vil trossa den motstand eg har mot å ta i mot det som e godt.
Det e'kkje lurt å gå rundt å sjå etter det som ein alt har fått.
Eg lurer no på - koffor bad'eg ikkje meir i deg?
Koffor, koffor, når eg kjenne det goda du gjer med meg?
Det kan nesten virka som om eg prøver å unngå deg.
Eg e fælen og redd for nåden og gleda du skjenker meg.
Forunderlig, forunderlig..