Vanvidd Lyrics

En forskremt skikkelse i skyggen,
fillete og fattig, men vakker og rik,
fælen og forvridd, men ingen stakkar:
hun gjemmer seg så godt hun kan.
Hun er forhatt av de fleste,
men elsket av de aller beste.

Reiser gjerne langt og lenge,
hun går alene, barbeint i skiten,
på ubrukte veier, gjengrodde stier,
i dyretrakk og farlige leier.

Oppover, til himmelens rand
i lasten; galskap i bøtter og spann.
Himmelen revner når hun når opp:
hymnen tar s***t for saueflokk.

Lyse lokker, lure smil,
blåe blikk, bak sjalet
melkehvit hud, kritthvite tenner.
Latteren skremmer de fleste.
[MADNESS]
A terrified creature in the shadows,
tattered and poor, but beautiful and rich,
frightened and twisted, but no miserable wretch;
she hides as best she can.

Hated by most,
but loved by the best.
She gladly travels long (time) and long (distance),
she walks alone, barefooted in the dirt,
on unused ways, on overgrown paths,
in animal tracks and dangerous lairs.

Upwards, towards the edge of the sky
carrying buckets full of madness.
The sky cracks when she arrives;
the flock of sheep ends its hymn.

Light hair, cunning smiles,
a blue gaze behind her shawl,
skin white as milk, teeth white as chalk.
Her laughter scares most of us.